Historien om Ræset ’98

1 stjerne2 stjerner3 stjerner4 stjerner5 stjerner (No Ratings Yet)
Loading...

Teksten nedenfor ble skrevet i dagene etter Ræset ’98. Les med måte.

[singlepic=64,320,240,,right]Vinteren/Våren 1998 ble tanken om Ræset skapt. Hvem som først kom på tanken er vel gått i glemmeboken, men ganske snart ble det en målsetning for “den harde kjerne” av turkamerater å få stablet på bena denne kappestriden. Grunntanken bak, samt utformingen av Ræset leser du mere om på “Filosofi” sidene.

Ræset 1998 vil bli husket som det første i en forhåpentligvis lang rekke av Ræs. 4 lag satte av sted, men ingen av lagene gjennomførte hele løypa med fullt mannskap. Nedenfor kan du lese historien sett gjennom Team Knock-Out’s øyne.

Dette eventyret handler om siviløkonom Lena Darén, siviløkonomstudent Håvard Riber og kommende Cand. Merc. Trond Vegar Jensen(daværende titler. Red.anm). Disse tre spreke ungdommer la ut på et planlagt eventyr hvor målet var å teste både fysiske og psykiske grenser.

Kapittel 1
Forberedelser:
[singlepic=44,320,240,,right]Laget ble satt sammen som følge av at flere personer hadde trukket seg fra “Ræset”. Det viste seg i ettertid at laget hadde en perfekt sammensetning med tanke på fysisk form og ambisjoner. Første tegn til denne gode sammensetningen viste allerede seg i planleggingsfasen. Alle var enige om å strebe etter ekstra bonuspoeng. De tre ambisiøse ungdommene bestemte seg for å bestige enten Snøtindene eller Raudtindene, sykle til kraftstasjonen i Djupfjorden og svømme til Kjerringnesøya. Det manglet altså ikke på ambisjoner. Etter flere timers tenkearbeide, fikk laget navnet “Team Knockout”. Så mange brukte hjerneceller for så lite!

Kapittel 2
Start
De tre spreke syklistene møtte opp i god tid. Oppvarmingen ble foretatt sittende på en benk på torget med konsum av hamburger, cola og sjokolade. Startbildet ble tatt ved den fantastiske skulpturen på Sortland torg og viser den enorme kulturelle interesse disse ungdommene også innehar.

Kapittel 3
Sykkeletappe; Sortland Sentrum – Løbergsbukta
[singlepic=46,320,240,,right]Starten gikk fredag den 310798 klokken 1900. Sykkeletappen startet i et forrykende tempo men det ble bare tredjeplass ved første checkpoint som var brua i Sørfjorden. Det var ikke vanskelig for laget å bli enige om å droppe Ingemannhytta. Dette viste seg å være en klok avgjørelse. Den neste kilometeren knivet “Team Knockout” om ledelsen men måtte gi seg etter en liten kollisjon mellom de to mannlige lagmedlemmene. “Pesseluran” så sitt snitt i å rykke fra. I mens laget fikset utstyr kom x- antall blodtørstige supportere. Disse supporterne fikk fart på laget som ikke stanset før de var vel framme i Løbergsbukta.

Kapittel 4
Vandreetappe; Løvbergsbukta – Snøtindhytta

[singlepic=43,320,240,,right]Glade for en vel gjennomført sykkeletappe, satte laget i gang å vandre på feil side av elven. Elvekryssing viste seg å bli et problem gjennom hele eventyret for den kvinnelige deltakeren i “Ræset”. Turen gikk ubemerket helt til oppstigningene begynte. Atter en gang viste lagsammensetningen seg for å være perfekt (les: kondisjon). Værgudene var i godt humør denne stille sommerkvelden, i den følge av at laget slo nesten knockout på seg selv (les: svette). Dårlig merking gjorde at det ble en del omveier og ekstra slit. Glade men slitne ble Løbergsvannet passert. Til lagets forbauselse oppdaget de “Spice Boys” 500 meter lengre bak og Håvard den Høye fikk strekkmotor syndromet og forsvant bak horisonten. Resten av lagmedlemmene måtte bare henge på. Håvards fartssyndrom ble imidlertid kurert av den tykke tåken som kom veltende over Løbergskaret (pluss kraftig sensurert munnbruk fra de to andre). Noe panoramautsikt ble det dessverre ikke der vi sto i skaret (se bilde bakerst). Etter mye feilgåing og bekymringer dukket plutselig [singlepic=51,320,240,,right]hytta opp 20 – 30 meter foran de tre slitne turgåerne. Ankomsttid ved Snøtindhytta var klokken 0100 den 010898. Før horisontal knockout ble det konsumert fødselsdagskake fra “Spice Boys”. For 24 år siden kom Lena den Tøffe til verdenen. Hun takker den dag i dag for oppmerksomheten.

Kapittel 5
Vandreetappe; Snytindhytta – Nedre Møysalvann

[singlepic=59,320,240,,right]Hytta var fremdeles innhyllet i et slør av tåke, så avmarsjen ble utsatt til klokken 1210 i håp om bedre vær. Trond den Barske var den eneste med skikkelig fottøy for de andre to ble våte på beina etter bare 200 meters marsj. Stemningen var trykket på grunn av lavtrykket. Ambisjonen om å bestige Snøtindene ble fort knust, likeså ble ambisjonen om Raudtinden. De trause ungdommene vandret etter oppmerket løype mot Nedre Møysalvann i håp om at været skulle lette. Selv om gnagsår og gjennomvåte klær gjorde turen ufyselig, fortsatte de tre mot målet med sang og ordlek. Elvekryssingen gikk ikke uproblematisk denne gangen heller, så Lena den Tøffe og Trond den Barske havnet på bærtur. Det ble en tøff stigning mot nedre Møysalvann på feil side av elva.

Kapittel 6
Vandreetappe; Nedre Møysalvann – Innerdalsskaret – Andre Blokkenvann
[singlepic=63,320,240,,right]Atter en gang viste lagsammensetningen seg å være perfekt. En voksen beslutning ble gjort i fellesskap om å ikke bestige Møysalen i det dårlige været. Dårlig vær og dårlige knær førte laget mot straumen; de snudde og gikk traustig mot Innerdalsskaret. Turen opp fra Vestpolldalen var tyngre enn forventet, sannsynligvis fordi de hadde gått nedover samme strekningen for kun kort tid siden. Turen til andre Blokkenvann måtte tilbakelegges uten en eneste hvilepause fordi Håvard den Høye stivnet i sitt høyre kne til stadighet. Gleden var stor da de siste høydemeterene var tilbakelagt og andre Blokkenvann kunne skimtes i det fjerne. Nå ble Lena den Tøffe rammet av strekkmotorsyndromet og dro fra de to andre. Det var en kne-belastende nedovertur, og alle var lykkelige inni seg for at de ikke valgte å gå ruten ned Grønntindskaret. Stemningen i Team Knockout var høy da de nådde vannkanten. Men det de da ikke visste var at kanoene lå en halv timers gange gjennom veldig ulent terreng (les: bregner og glatte steiner). Humøret steg derfor ti hakk da kanoene var innenfor rekkevidde, da hadde de turglade ungdommende gått i 8 timer.

Kapittel 7
Padleeetappen
[singlepic=66,320,240,,right]Lena den Tøffe satt i midten i kanoen og frøs, mens Trond den Barske padlet og Håvard den Høye satt og soste bak. Han var mer omtåket enn tåka selv. Det var strevsomt å bære den 46 kg tunge kanoen mellom vannene. Men de sterke unge turgåerne klarte det uten større problemer. Det var i alle fall en person som var lettet da vi kom frem til hytta i Blokken. Håvard hadde vist stort mot under turen, da han hadde gått i fem timer med smerte i kneet. Etter en tung avveining valgte Håvard å forlate gruppen, og det viste igjen for en voksen beslutning disse fantastiske ungdommene var i stand til å foreta. Lena og [singlepic=38,320,240,,right]Trond hadde sett frem til en varm og tørr natt i hytta, men måtte skuffende legge seg på trammen til hytten. Der lå de to og ventet på nøkkelen til hytta, men klokken 0300 tok de til vett og satte opp teltet. I mellomtiden kom Spice Boys og atter en gang de blodtørstige supportene våre. Vel inne i teltet frydet de to seg over Spice Boys’ uvettige beslutning om å gå uten telt.

Kapittel 8
Sykkeletappe; Blokken – Sortland sentrum
[singlepic=47,320,240,,right]Det reduserte laget startet på sykkelturen hjemover klokken 1315 den 020898. Hver motbakke føltes som verdens undergang, og bonuspoengene i Djupfjorden var langt fra deres tanker. Håvard den Høye hadde forresten tatt med seg Ræset-reglene hjem. Galten ble passert i en fei, den ble ikke vurdert engang. Kjerringnesøya ble også passert fordi de to gjenværende på Team Knockout var våte nok i fra før. Med en siste kraftanstrengelse passerte de Sortlandsbrua. Pizzaloftet ble nådd klokken 1530. De var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Snipp, snapp, snute, så var dette slitsomme eventyret ute.

 

Kommentarer