Historien om Ræset ’99

1 stjerne2 stjerner3 stjerner4 stjerner5 stjerner (No Ratings Yet)
Loading...

Ræset 1999

Ræset var blitt to år gammelt og entusiasmen var stor i forkant av Ræset 99. Diskusjonen gikk heftig på ryktebørsen om hvem som skulle vinne. Enkelte proklamerte at de satset på fotoprisen mens andre satset fullt og helt på stor fart fra start til mål.

 Det var sju påmeldte lag, men i tiden før start ble noen av lagene rammet av uforutsette ting og tang. Det resulterte i at det til slutt var fire lag som stod på startstreken fredag formiddag. Det var grått, men allikevel oppholdsvær.

På første sykkeletappe i fra Sortland til innerst i Gullesfjorden var alle lagene ved godt mot og det ble tatt kreative bilder på de forskjellige checkpointene. Ræservoir Dogs kom litt før de andre til Gullesfjorden og var effektive ved skifting fra sykkel- til gåmodus. Dette medførte at de var borte da de andre ankom nesten i en samlet gruppe. Just in time kostet etter, mens I meste laget og MariaFanathoBarbroikkjeheiteMagdaLena (også kjent som jentelaget) fant ut at det ville være lurt med en liten matbit før de skulle knekke tusen høydemeter opp til Vesterbottentinden.

 Traséen opp til Vesterbottentinden krevde årets første kne. Just in time var plutselig bare to etter at kneet til Raymond sa stopp i de bratte fjellsidene. Rykter om at Raymond bar alt for laget har i ettertid blitt benektet på det sterkeste av Thomas og Tommy. På vei opp var det bare å konstatere av været ikke akkurat bedret seg. Tåken lå forholdsvis tett når lagene nærmet seg toppen og det er ikke til å legge under en stol at de som hadde vært der før hadde en liten fordel når det var som brattest. Ræservoir dogs lot ikke noen av de andre lagene knappe inn på forspranget de hadde og nådde toppen ca en og en halv time før de andre kom i samlet flokk sammen med den svært så klengete tåka.

Videre gikk løypa ned til Øksfjorden. De samme tusen høydemetrene som lagene hadde gått opp, skulle de nå gå ned på andre siden av fjellet. Mange kilo på ryggen og bratte fjellsider var ikke akkurat den beste medisin for allerede slitne knær.

Nede ved Øksfjorden ventet crewet med ferdigtent bål og kakao til deltakerne når de klokket inn. Ræservoir dogs ledet an og fikk småpratet litt om den videre traseen med crewet som mente sitt om hvor man burde gå videre før Just in time spaserte inn på Base Camp litt over to timer etter. Ikke lenge etter meldte jentelaget sin ankomst like foran gamlegutta på I Meste Laget.

 Om morgenen var Ræservoir dogs heldige med at det var fjære da de skulle gå rundt Øksfjorden og videre opp på Forselvtinden. Tåka hadde på ingen måte lettet, men laget var på toppen før neste lag satte av sted fra Base Camp. Just In Time var ikke like heldige med månens tiltrekningskraft og hadde nok litt større strabaser med å komme seg rundt Øksfjorden før de skulle litt over nihundre meter opp til toppen. Den første dagens fjellsider skulle imidlertid vise seg å ha krevd mer enn en deltaker. Da jentelaget og I meste laget stakk hodene ut av teltene var det bare å trekke fra en deltaker fra hvert lag. De resterende lagmedlemmene på de to lagene bestemte seg derfor for å slå seg sammen og vente til at crewet ble hentet med båt slik at de slapp å gå rundt Øksfjorden. De tok også en hard avgjørelse om å kutte ut Forselvtinden slik at de skulle klare Møysalen senere.

Traseen i fra toppen til Forselvtinden til Møysalen var også (som deltakerne begynte å bli vant til) “noe omtåket”. Man kunne ikke se mange meter foran seg og man måtte bare forestille seg den flotte utsikten. Påstanden fra Ræservoir Dogs om at de faktisk hadde hatt et halvt minutt med sol litt før toppen av Forselvtinden var det ingen som trodde på. Thomas og Tommy i Just in Time fikk ikke kartet og kompasset til å samarbeide og endte etter MYE om og men(blant annet plukket opp av en snill mann med båt) i Øksneshamn i Lødingen vestbygd!!!!!(dette er verd å sjekke opp på kartet….det var LANGT utenfor allfarvei). De fikk dermed prisen for å ha havnet på feil kartblad og det var snipp snapp snute for dem. De ble hentet med bil av vårt eminente crew som fikk seg en lang kjøretur.

Ræservoir Dogs var i mellomtiden begynt oppstigingen til Møysalen. Været som var galt nok fra før skulle vise seg å overgå seg selv og bli enda verre. Da laget kom over tusen meter lå det 20 cm nysnø samtidig som det sluddet og blåste. Gutta var raske på toppen for å komme seg ned til litt varmere forhold. Veien ned fra Møysalen og over Grønntindskaret til Kano-pick up point ved andrevannet i Blokken gikk unna i en fei etter den iskalde opplevelsen på toppen.

Restene av Jentelaget og I Meste Laget tok en noe mer moderat tilnærming til Møysalen. Blant annet inngikk middagshvil ved øvre Møysalvann(?) for å bygge opp krefter til toppen. Været bedret seg ikke og de fikk ikke noe bedre utsikt enn Ræsevoir Dogs. Etter Møysalen begynte dagen å nærme seg slutten så de bestemte seg for å campe før de skulle begynne på Grønntindskaret.

 I mellomtiden hadde Ræsevoir Dogs gjennomført en noe nervepirrende kanoetappe med en ikke alt for stødig kano, inn til “Blokken Stadion” hvor syklene ventet. Ved butikken i Blokken fant de ut at det bare var å spise all den maten de hadde båret med seg i utallige høydemeter slik at de skulle slippe å ha så mye til overs. Det ble et skikkelig herremåltid og det var såvidt de klarte å karre seg på syklene igjen for å suse mot mål.

På sykkeletappen skulle det vise seg at bakken i Gombogen var like hard som forventet for trette ben. De syklet det de klarte for å komme i mål før midnatt, men Daniels sykkel ville det annerledes. Sykkelen måtte tåle både slag, spark og ordbruk som ikke står i ordboken da den ikke ville samarbeide. Etter en solid omgang juling med blant annet et par avrevne deler fungerte den helt fint den siste kilometeren. Ræservoir dogs passerte målstreken på toppen av Sortlandsbrua fem minutter over midnatt natt til Søndag.

Da Restlaget kom til seg selv søndag morgen var det bare å traske av gårde opp Grønntindskaret. På vei ned ble det satt ny verdensrekord i sittendepåryggsekk-aking. Farten nedover de gressgrønne sidene ble til tider vel stor noe som fikk skjerpet både oppmerksomheten og humøret.

 Etter kanoetappen begynte tiden å gå mot ettermiddag og enkelte hadde fantasier der de tråkket avgårde på syklene.(les: kan ikkje du kjør i forveien og kjøp mæ en burger?) Om ikke tråkket var like kraftig var humøret bra da de til slutt stod på toppen av Sortlandsbrua en halv time før Race cut off time. De har i ettertid påstått at de mente en halv time før cut off time var “idealtid”. Vi har ikke fått kommentarer fra de andre lagene angående dette.

Etter siste målpassering samlet alle deltakerne seg på Loftet for å fortelle historier og sammenligne traseer i godt humør over en øl…eh…..cola.

Kommentarer